0,1° C
av Jørn Wad
Man merker det med en gang man triller av motorveien ved Kløfta og kjører inn den nesten allépregede innkjørselen: Det er noe spesielt som skal skje.
Denne kriblende, forventende følelsen vi mennesker ubevisst jakter på: Vi får en form for forvarsel om at vårt eget belønningssystem er trigget: Dopaminsenteret vårt er satt i beredskap, for vi ser allerede vimplene og Lily-logoen!
Denne dagen er det noe ekstra spesielt på menyen, for en slik samling fete biler skjer ganske enkelt ikke av seg selv. At en liten samling alpakkaer har satt hverandre stevne rett utenfor inngangen, bidrar bare til å ramme inn bildet av forventning, og enslags «sult» etter de lykkelige minnene fra barndommen trigges et sted dypt inne i underbevisstheten: Lily Invitational er i ferd med å «unfold» foran dine øyne: Og du er invitert!
Invitational
For det var nettopp dette som måtte ha skjedd denne dagen: Man måtte være invitert, slik det så elegant var slått fast i tittelen på eventet denne gangen. Og gjestelisten var da også preget av venner og kjente av hotellet: Folk som i større og mindre grad har vært blant arrangører og kunder – eller som hotellet håpet på ville bli det.
Vi mennesker ønsker innerst inne alltid å oppnå denne tilstanden som den kompliserte prosessen som samspillet mellom dopamin, oksytosin og endorfiner skaffer oss: En tilstand av lykke og tilfredshet – vår egen og kroppens belønning, som det står i leksikon. Og det er vanskelig å beskrive opplevelsene du må være klar for dersom du virkelig utnytter mulighetene Lily Country Club byr på: Det var dette deltagerne fikk en smakebit av, og som utvilsomt gav inspirasjon og ønske om å legge fremtidige arrangementer nettopp til dette stedet.
En sportslig ramme
Det var lagt en sportslig ramme rundt dette arrangementet, og det er kanskje ikke så rart, med en golfbane som nærmeste nabo. Men det er det kanskje flere hoteller som kan ha. Noe av det virkelig unike med Lily, er vel rappeleringsveggen, mulighetene for å få adrenalinrushet før ditt eget belønningssystem får deg til å smile, og strekke deg litt dovent, som en panter på en liten flekk med sol i jungelen etter en vellykket jakt og et fortreffelig måltid.
Om det var sportsbilene som sirlig ble displayed ved innkjørselen, mulighetene for nevnte rappellering, golfstrekkene eller de andre aktivitetene som lokket, skal være usagt. Men det var i alle fall bare forventningsfulle og glade mennesker som deltok i sin første jakt denne formiddagen: Nemlig jakten på en parkeringsplass. Om dette var en bevisst overgang fra hverdagens etter hvert nesten hysteriske jakt på det samme, skal være usagt. Men det fungerte i alle fall: Folk snakket og diskuterte, og kom med sindige og snedige forslag til hvor man skulle sette i fra seg sin fire-hjulede venn i noen timer for virkelig å gi seg hen. Til noe annerledes, noe som man allerede hadde fått et forvarsel om at skulle bli et arrangement du kom til å huske lenge.
Det ble et møte mellom nye og gamle venner, noe annet og mer enn et bransjetreff; Her ble det skapt minner på løpende bånd, og arrangørene hadde lykkes fullt ut i sitt ønske om å skape en historiefortelling der hver enkelt følte seg som hovedpersonen i historien. Allerede før arrangementet lakket mot slutt, hadde håpets flamme tentes i mange av deltagerne i de mange aktivitetene: Jeg vil tilbake og oppleve dette: Hvilke av mine kunder bør belønnes med det samme?
